Tenk om

Tenk om jeg kunne fly?!
Neida, jeg skal ikke dra den fullt så langt, selv om det selvfølgelig er en spennende tanke.
I natt er jeg ensom igjen. Jeg er egentlig ganske mye ensom jeg, som nevnt tidligere.
Det er vanskelig å være ensom når man egentlig er to. Man venter, håper og ønsker ting som ikke skjer.
Tenk om det bare ikke hadde vært sånn!
Men jeg vet jo at det er til vårt alles beste, det er for familien. Det er slik pengene dukker opp på konto. Men tenk om jeg kunne vunnet i Lotto slik jeg skrev om i går. Da hadde jeg ikke vært ensom mer. Da hadde jeg kunnet hatt ham her hjemme sammen med meg. Det hadde vært deilig.

Men tilbake til dagens "Tenk om..."
I dag har det vært unge mødre på tv igjen, og et nettsamfunn som fasinerer meg er Dinbaby.com
Der inne har nok en gang de unge mødrene fått gjennomgå, deriblant, eller skal vi si spesielt drammensjenta Kristine Mossing.
Jeg stiller meg ikke på noen side i denne saken men holder meg til mine "tenk om"

Tenk om Kristine selv ikke hadde vært så utrolig opptatt av den oppmerksomheten hun får?
Tenk om hun kanskje kunne moderert sine egne utsagn på bloggen en liten smule?
Hun fremstår, sikkert uvitende, som en hoven, oppsnasen lita jente.
Og i tillegg fremstår hun som dum. Jeg tror ikke hun er dum jeg, bare veldig glad i å være i "rampelyset", men på et slikt sted som Dinbaby.com er det ikke mulig å være i "rampelyset" på noen positiv måte.
Nettstedet er kjent for sin dårlige og tidvis fraværende moderering,
Tenk om de som eier og driver siden bare kunne gjort den jobben de skulle.

Tenk om folk som Kristine ikke hadde vært så opptatt av å hause ting opp selv, og tenk om janteloven inne på Dinbaby.com kunne fått en fridag hver uke, feks den dagen Unge Mødre sendes på TV;)
Og ikke minst, tenk om folk bare kunne oppføre seg! Tenk om folkeskikk var et begrep som fantes også på nett!

Tenk om...

Og nok noen tanker.

Tenk om jeg kunne vinne i Lotto?
Tenk for en befrielse det ville være?

Jeg kunne betale vekk det alt for dyre billånet, jeg kunne betale alt det andre.
Jeg kunne faktisk ha betalt alle regningene hver måned i stedet for å velge hvilke som skal få gå foran denne gangen.

Den friheten gleder jeg meg så til å ha uansett, men tenk om det kunne være så enkelt som bare å vinne i Lotto.
Få den herlige telefonen; "Hei, jeg ringer fra Norsk Tipping på Hamar, du har vunnet..."

Jeg kunne gjort kun det jeg mener er aller best for de to varkre barna som sover i etasjen over meg her, jeg kunne vist dem verden uten å tenke på om jeg har råd til å betale barnehagen og sørge for at de har mat og klær.
Jeg tror kanskje ikke det er slik at lykken ligger i penger, men å ha friheten til å slippe å snu på hver krone hadde vært deilig.

Så tenk om jeg en dag kunne faktisk ta meg råd til å prioritere å faktisk kjøpe en lottokupong! For selv det står ikke øverst på listen over ting jeg setter av penger til akkurat nå.
Tidligere gjorde det heller ikke det, siden tanken da ikke var
"tenk om jeg en dag ikke har råd til den lottokupongen"
Men den dagen har altså kommet, og jeg som alltid har levd i troen på at alt skal ordne seg, alltid.
Og det er klart det gjør det, det ordner seg! Men igjen; tenk om...
Men hva er vel morsomt å lese om, og ikke minst skrive?
Jo, drømmene, så jeg skal fortsette med de;

Tenk om jeg kunne vinne i Lotto. Det trenger ikke være så mye, men en førstepremie ville være hyggelig.
Og om det skulle skje skal jeg gjøre dette;
- betale alle regninger jeg ikke har betalt og kvitte meg med alle unødvendige lån.
- Selge bilen og kjøpe den bilen jeg drømmer om å kjøre.
- Selge den andre bilen og gi mannen min den bilen han drømmer om å kjøre.
- Pusse opp dette huset, som jeg elsker og hater på samme tid. Huset i seg selv er jo fantastisk, men trenger så mye arbeid at jeg ikke er sikker på at jeg vil bo her resten av mitt liv.
- Min far og min bror skal nok få hver sin del, tror jeg. Og dersom jeg vinner riktig mye skal besteforeldrene mine få en leilighet, en sånn som de drømmer om og ser på i avisen. Det fortjener de, de gamle, snille og uendelig oppofrende besteforeldrene mine.
- Barna mine skal få fine og store sparekontoer.
- Og sist men ikke minst, ferie, alle som en. Svigersøsken med familie, svigerforeldre, pappa, lillebror og kjæresten, bestemor og bestefar. Alle sammen, sammen.

Så da avslutter jeg med å si; tenk om...

Hva om den rette kanskje ikke er den man tror det er?
Ensom i natten kommer tankene om hvordan ting kunne vært, hvordan de burde vært og hva som kanskje skulle vært usagt.

Ensom er kanskje stikkordet her, for jeg lurer jo stadig på de merkeligste ting når jeg sitter her og klokken er vel passert min leggetid.
Hvordan ville livet vært dersom jeg hadde valgt han som elsket meg over alt på jord? Kanskje med en gang til og med, fremfor å trampe rundt på følelsene hans i 10 år før jeg satt et endelig punktum?
Hvordan ville livet vært dersom jeg hadde fått hans barn den gang jeg faktisk var gravid?
Eller hvordan ville det vært dersom jeg hadde sagt ja til han som spurte så pent om ikke jeg kunne gifte meg med ham, i stedet for å fortsette å date min mye flamme? Hadde ting vært bedre da? Verre? Eller bare annerledes?

Nå virker det sikkert som om jeg egentlig ikke har det så bra i dag, noe som vil være veldig feil.
Jeg har giftet meg med drømmemannen, ikke han man hadde et bilde av i hodet når man var 16, men min virkelige drømmemann og sjelevenn. Vi har to fantastiske barn sammen og et godt liv.

Men det stopper da ikke en tankerekke!

For jeg lurer oppriktig på jeg, hvor er de i dag? Mine "Mr Right now".
Har de det bra? Har du funnet kjærligheten? Har de barn?
Tenker de kanskje på meg en sjelden gang?
For det er vel lov å håe de gjør det? At jeg har satt noen minneverdige spor?
Jeg liker å tro jeg har gjort det.

Men så da, skal og bør man egentlig gjøre noe mer med disse tankene?
Jeg vet med meg selv at det kommer for alltid til å forbli tanker. Selv om jeg jo har en viss anelse om hvor disse menneskene er i sine liv, jeg har ikke helt klart å gi slipp på de menneskene som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag.

Som min voldelige drittsekk eks. Han gjorde det han burde gjort for å bevare det forholdet vi hadde som han mente var så godt. Søkt hjelp.
Nå har han et godt liv, men er single og har et barn fra en litt uheldig ferietur. Et barn som aldri får bli kjent med pappaen sin. Godt at det ikke var slik det endte med ham og meg!

Eller som min litt merkelige, men søte eks fra et helt annet sted i landet. Han som bare pakket tingene sine 14 dager etter jeg "flyttet inn" på hans hybel, for så å aldri bli sett igjen. (nesten)
Han lever et godt liv han også, med ny dame, kanskje planer om barn snart, en god jobb og han er blitt voksen. Vi prates ofte på nett, men det er det ingen som vet.

Eller hva med "modellen" da? Den utrolig kjekke som man ikke helt klarer å glemme hvor bra så ut, og kanskje fremdeles ser ut?
Joda, hans liv er faktisk akkurat som da vi skilte lag. Han har de samme vennene, de samme løgnene og de samme drømmen. Urealiserte som sådan.
Han har kone og barn, men det er "hemmelig" og jeg har faktisk oppdaget at det ikke er noen av hans norske venner som vet at de finnes. Bortsett fra meg da, men vi er kanskje ikke for venner å regne akkurat.

Så er det tilbake til de to nevnt lenger opp. Han som hadde sett ut meg som drømmedama, og han som fridde. Hvor er så de i dag?

Jo, bestekompisen, som han jo har gått under hele tiden (mens jeg trampet rundt på følelsene hans uten å skjønne det selv engang, for vi var jo "bare venner") har funnet damen i sitt liv. Han har også et barn, om enn ikke så veldig planlagt, med en annen. Det virker som om hans liv endelig skal falle på plass og jeg unner ham alt godt.
Men så sitter jo tanken der da, hvordan hadde livet vært med en mann som virkelig forgudet meg? Mest sannsynlig alt for kjedelig, men det får jeg aldri vite. (ikke at min mann ikke forguder meg, men det er på en måte annerledes)

Så til sistemann da, som endelig skjønte at jeg var tapt for alltid og forsøkte å hale meg inn igjen ved å be meg gifte meg med ham. En spennende, sjarmerende mann, med mange gode og noen meget dårlige egenskaper.
Han er den som kanskje hadde vært mest spennende å visst hvor er i dag, men jeg aner faktisk ikke. Har ikke peiling. Og ikke tør jeg sende ham en mail for å spørre heller.
Jeg lurer virkelig på om han har fått det livet han drømte om.
Kanskje du leser dette en dag og kan gi meg et svar på det? Har du fått det du ønsket deg i livet? Har du noen spesiell? Kanskje barn? Det hadde vært hyggelig å høre fra deg, selv om det ikke er som det en gang var. Vit at du ikke er glemt, og selv om jeg den gang da gjorde det helt klart at det var uaktuellt for meg å gifte meg med deg. Det var aldri det, og tvilen er bare nesten helt satt på sidelinjen. Hva nå enn det er verdt, så mange år senere...